Gausdalsslekt - Personark
Gausdalsslekt - Personark
NavnJon Olsen TOFSRUD 
Født1668, Kvæstad store, Løten30
Dødfør 30 des 1748 Alder: 80
Begravet30 des 1748
FarOle Christophersen KOLSET (1604-1679)
Partnere
Død172230
BarnOle Jonsen (1697-<1763)
Vilhelm Olsen Tofsrud (1700-1752)
Navn som giftAnnichen Olsdatter /Tofsrud/
Ekteskapca 172430
Notater for Jon Olsen TOFSRUD
Jon Olsen Tofsrud – Roko
Brigader Brockenhus solgte ved skjøte 3. mai 1708 Tofsrud av skyld 5 huder og 3 kalveskinn til Jon Olsen Roko, bygselmann på Roko.
Forpakteren eller leilendingen på Tofsrud Ole Olsen overtok Jons bygsel på Roko. De 3 kalveskinn som her nevnes, gjaldt en liten eiendom Bjørnstad i Romedal, som Brockenhus hadde kjøpt og lagt inn under Tofsrud. Denne eiendommen bruktes av lagmannen. Jon Olsen hadde litt før skjøtet ble utstedt, avgitt erklæring, datert 5. november 1707, om at han ikke ville bruke denne eiendommen så lenge den daværende lagmann brukte den.
Det hadde i lang tid vært tvist mellom Tofsrud og gardene i Vang om hogsten i skogstrekningen mellom dem. Da Bjørn Dalfarmen og hans naboer hogg øst for den linje som Jon Tofsrud holdt for rådelet mellom Tofsrud og Vang, gikk han til saksanlegg.
På tinget 16. september 1717 var Bjørn Dalfarmen, Jens Bjerke, Gulbrand Dørum, Ole Hommelstad og brukerne på Ingvoldstad stevnet, fordi de hadde åvirket i skogen øst for Lageråa. Saken førtes på Jon Tofsruds vegne av Halvor Olsen Grimset.
Da denne sak er av atskillig interesse, både for Tofsruds og Løtens vedkommende, skal den refereres litt utførligere.
Av Jon Tofsruds vitner skal nevnes:
1) Den tidligere eier av Tofsrud, Cristopher Erichsen, nå omkring 70 år gammel og bosatt på Skøieneie i Aker ved Oslo, erklærte at Stenskjæret var rådelet mellom Tofsrud og Vang. Fra Stenskjæret gikk rådelet til høyeste Stenfjell. Mens vitnet bodde på Tofsrud ville Bjørn Dalfarmen en gang hogge «erterstør» på østsiden av rådelet. Bjørn hadde da bedt hans far om lov til det. Det fikk han også. Til gjengjeld hadde vitnets far fått en del «erterstør» av Bjørn Dalfarmen.
Juel Dalfarmen spurte da vitnet om han ikke hadde vært eier av Tofsrud, og hans forfedre odelsberettiget til garden. Vitnet erklærte dette for riktig. Men odelsretten hadde han for omtrent 16 år siden solgt til generalmajor Brockenhus på Hovinsholm. Denne retten ville han ikke innløse, da han ikke hadde livsarvinger. Juel Dalfarmen spurte vitnet om han ikke hadde slektninger. Det hadde han, men ingen av dem var så mektige at de kunne løse inn garden. Vitnet erklærte at han hadde en bror, Iver, og 2 søstre, Kjersti og Mari. Av disse hadde Mari barn, men bare ett.
2) Ole Olsen Roko, 44 år, hadde tidligere brukt Tofsrud i 7 år. I hans brukstid hadde ingen fått lov til å hogge øst for rådelet. Garden eides jo av generalmajor Brockenhus. Rådelet gikk fra Stenskjæret til høyeste Stenfjell og derfra nordover til rådelestenen ved Kårsfurua. Fra Stenskjæret gikk rådelet østover til Bjørnstadleet. I den tid vitnet brukte Tofsrud hadde Bjørn Dalfarmen en gang hogd en eller to stokker øst for rådelet, men disse stokkene ble kjørt til Tofsrud. En gang vitnet var på Dalfarmen, hadde Bjørn bedt ham aldri nevne noe om stokkehogsten. Mens vitnet som liten gutt var hos sin mor på Hoel i Vang, gikk hun en gang til Tofsrud og ba Christopher Tofsrud om tillatelse til å hogge en del staur. Hun fikk lov, men betalte for det.
3) Ole Pedersen Skøien i Romedal, 46 år gammel, erklærte at så lenge han mintes tilbake, gikk rådelet slik som de 2 foregående vitner hadde sagt. Hans far, Peder Skøien, hadde en gang bedt Ole Vold i Vang om lov til å ta noe lauv i Voldsskogen. Det fikk han lov til. De kunne ta lauvet ved rådelet, men ikke gå over det, for da var en i Tofsruds skog. Mens vitnet og hans far tok lauv, hogg Bjørn Dalfarmens folk tømmer øst for rådelet. Da sa vitnet og hans far: ‘Hogger dere tømmer her?’ Bjørns folk svarte at de hadde fått lov av Christopher Tofsrud å hogge tømmer til en kverndam, men det skulle betales.
Den 13. juni 1718 ble saken behandlet på ny. Bjørn Dalfarmens vitner ble nå avhørt.
1) Harald Michelsen Røsbakken, 70 år gammel, hadde tjent på Farmen for 39 år siden. Da hogg både Anders Farmen og Bjørn Dalfarmen øst for rådelet. I den tid var det Erich som brukte Tofsrud. En gang vitnet hogg i skogen, kom Erich til ham og sa at han hogg i Tofsruds skog. På spørsmål av Halvor Grimset, erklærte vitnet at han hadde hørt at rådelet skulle begynne ved vintervegen ved Kårsfurua og gå sørover til plassen Bjørnstad, til laftet i låveveggen der. Han visste dog ikke om dette var det rette rådele.
2) Herman Olsen Kjøs, 41 år gammel, hadde tjent på Farmen i 11 år og sluttet der for 11 år siden. Han hadde hogd øst for Stenfjellet, men hadde ikke noe kjennskap til rådelet.
Samme dag ble dommen avsagt. Rådelet skulle etter Jon Tofsruds påstand gå fra Stenskjæret, der det før hadde stått en rådelesten, som nå var borte. Fra Stenskjæret skulle rådelet gå til høyeste fjell og derpå til en sten i vinter-veien, hvor den store Kårsfurua sto. Skogen øst for dette rådelet skulle tilhøre Tofsrud, og vest for rådelet Vang. Rådelet mellom Tofsrud og Romedal skulle gå fra Stenskjæret østover til Bjørnstadleet. Den åvirkede og arresterte ved skulle betales av Juel Dalfarmen. Da Jon Tofsrud hadde hatt store utgifter ved saksanlegget, skulle Juel Dalfarmen betale 19 rd. i saksomkostninger til Jon Tofsrud.
Juel Dalfarmen appellerte dommen til overretten, som behandlet den på åstedet 14. juni 1719. Begge parters vitner var til stede unntatt Christopher Erichsen. Halvor Grimset førte også nå saken for Jon Tofsrud. Jons vitner fastholdt i det vesentligste hva de hadde sagt for underretten, dog i noe svakere form. Således erklærte Ole Olsen Roko, at han nok visste rådelet mellom Tofsrud på den ene side og Dalfarmen, Farmen, Vold og Ilseng på den annen side, men om dette var rådelet mellom Løten og Vang visste til han ikke.
På prokurator Hans Poulsons (Bjørn Dalfarmens sakfører) spørsmål om må utstrekningen av Hornmoen, der begge parter hadde skog, erklærte Ole Roko, at Hornmoen gikk nordover etter elva fra Hornbrua, men hvor langt nordover visste han ikke.
Ole Simensen Bjørnstad, 57 år gammel, fastholdt sin avgitte forklaring for underretten. Med hensyn til den rådelesten, som hadde ligget på Stenskjæret og skulle være borte, så var det hans far som ved uaktsomhet hadde kjørt stenen vekk. Ole Vold og Christopher Tofsrud ba vitnets far kjøre stenen tilbake og det gjorde han. Den ble lagt på sin gamle plass ved en stubbe på Stenskjæret.
Bjørn Dalfarmens vitner fastholdt også sine tidligere forklaringer. Dessuten møtte han med flere vitner, som provet at Vangsgardene hadde åvirket øst for det oppgitte rådele.
Dagen etter, 15. juni, ble foretatt åstedsbefaring. Jon Tofsruds vitner at fant rådelestenen på Stenskjæret, men så ble det stopp. Ingen kunne videre påvise de oppgitte delesteder. Nå ble det ingen annen råd enn at partene ha sluttet forlik. Dette ble gjort. Ved forliket ble bestemt, at rådelet skulle gå er fra et kors hogd i et furutre vestenfor Bjørnstad-gjerdet, i nordøstlig linje over av Stenskjæret til Kårsfurua ved vintervegen. Partene gikk med på, sammen å hogge opp rådelet og sette opp rådelestener. Skogen på vestsiden av rådelet skulle tilhøre Vangsgardene, skogen på østsiden Tofsrud. Juel Dalfarmens saksomkostninger til Jon Tofsrud ble opphevet, men Jon Tofsrud skulle ha erstatning for det som muligens var hogd øst for det her bestemte rådele.
Forliket ble stadfestet av overretten. Ved første øyekast ser forliket ut som et nederlag for Jon Tofsrud. Rådelet kom sikkert til å gå litt lengre øst enn han hadde påstått. Og dog var forliket sikkert heldig. Jon Tofsrud var alene. Motparten var mange. Disse har øyensynlig litt etter litt trengt mer og mer østover. Hadde det fortsatt, kunne mer ha gått tapt. Forliket satte en bom for det. Tas dette i betraktning, var forliket en seier for eieren av Tofsrud.
Ved skjøte 15. juli 1715 solgte Jon Tofsrud halve Tofsrud 21/2 hud, til sin eldste sønn Ole Jonsen for 295 rd.
Jon Olsen var lite med i bygdas styr og stell. Dog nøt han stor anseelse. Han var i flere år kirkeverge. Han må ha vært både dyktig og strevsom, for han arbeidet seg opp til velstand. Dette ser en tydelig i skiftet etter hans kone Marichen Gudmundsdatter, 12. mars 1722. Hans halve del i Tofsrud og garden Lillehov ble taksert til 305 rd. Bruttoformuen beløp seg til vel 540 rd. Etterat gjeld og skifteomkostninger var fratrukket ble det igjen vel 463 rd. til deling mellom ham og hans 2 sønner. Det var således et av bygdas beste bo i den tiden.
Noen år senere giftet Jon Olsen seg igjen og kjøpte garden Kjels-Rustad. Denne garden hadde han i 1732 fått seg overdratt som brukelig pant. Da han så flyttet til Kjels-Rustad, solgte han ved skjøte 27. mars 1738 den siste halve delen i Tofsrud, og eiendommen Bjørnstad for 300 rd. til den før nevnte sønn Ole Jonsen. Jon forbeholdt seg dog føderåd på Bjørnstad i tilfelle odelsløsning på Kjels-Rustad.
Jon Olsens saga på Tofsrud var hermed ute. Han døde i høy alder på Kjels-Rustad 1748.
Matrikkelen av 1723 sier om Tofsrud, at garden ligger i sollia. Jordarten er måtelig god. Garden har kvern, hvor det males til husbruk. Det er skog til ved og gjerdefang. Setra har måtelig havn. På husmannsplassen kan sås 1/2 tønne blandkorn. Utsæden på garden er 1 tønne rug, 4 tønner bygg, 1 tønne blandkorn og 4 tønner havre. Høyavlinga er 49 lass, og besetningen 4 hester, 16 kyr og 16 sauer. Matrikkelkommisjonen foreslo at skylden skulle nedsettes med 6 skinn.
(Løtenboka, bind 1, sidene 31 til 37)
313
Brigader Brockenhus solgte ved skjøte 3. mai 1708 Tofsrud av skyld 5 huder og 3 kalveskinn til Jon Olsen Roko, bygselmann på Roko.
Forpakteren eller leilendingen på Tofsrud Ole Olsen overtok Jons bygsel på Roko. De 3 kalveskinn som her nevnes, gjaldt en liten eiendom Bjørnstad i Romedal, som Brockenhus hadde kjøpt og lagt inn under Tofsrud. Denne eiendommen bruktes av lagmannen. Jon Olsen hadde litt før skjøtet ble utstedt, avgitt erklæring, datert 5. november 1707, om at han ikke ville bruke denne eiendommen så lenge den daværende lagmann brukte den.
Det hadde i lang tid vært tvist mellom Tofsrud og gardene i Vang om hogsten i skogstrekningen mellom dem. Da Bjørn Dalfarmen og hans naboer hogg øst for den linje som Jon Tofsrud holdt for rådelet mellom Tofsrud og Vang, gikk han til saksanlegg.
På tinget 16. september 1717 var Bjørn Dalfarmen, Jens Bjerke, Gulbrand Dørum, Ole Hommelstad og brukerne på Ingvoldstad stevnet, fordi de hadde åvirket i skogen øst for Lageråa. Saken førtes på Jon Tofsruds vegne av Halvor Olsen Grimset.
Da denne sak er av atskillig interesse, både for Tofsruds og Løtens vedkommende, skal den refereres litt utførligere.
Av Jon Tofsruds vitner skal nevnes:
1) Den tidligere eier av Tofsrud, Cristopher Erichsen, nå omkring 70 år gammel og bosatt på Skøieneie i Aker ved Oslo, erklærte at Stenskjæret var rådelet mellom Tofsrud og Vang. Fra Stenskjæret gikk rådelet til høyeste Stenfjell. Mens vitnet bodde på Tofsrud ville Bjørn Dalfarmen en gang hogge «erterstør» på østsiden av rådelet. Bjørn hadde da bedt hans far om lov til det. Det fikk han også. Til gjengjeld hadde vitnets far fått en del «erterstør» av Bjørn Dalfarmen.
Juel Dalfarmen spurte da vitnet om han ikke hadde vært eier av Tofsrud, og hans forfedre odelsberettiget til garden. Vitnet erklærte dette for riktig. Men odelsretten hadde han for omtrent 16 år siden solgt til generalmajor Brockenhus på Hovinsholm. Denne retten ville han ikke innløse, da han ikke hadde livsarvinger. Juel Dalfarmen spurte vitnet om han ikke hadde slektninger. Det hadde han, men ingen av dem var så mektige at de kunne løse inn garden. Vitnet erklærte at han hadde en bror, Iver, og 2 søstre, Kjersti og Mari. Av disse hadde Mari barn, men bare ett.
2) Ole Olsen Roko, 44 år, hadde tidligere brukt Tofsrud i 7 år. I hans brukstid hadde ingen fått lov til å hogge øst for rådelet. Garden eides jo av generalmajor Brockenhus. Rådelet gikk fra Stenskjæret til høyeste Stenfjell og derfra nordover til rådelestenen ved Kårsfurua. Fra Stenskjæret gikk rådelet østover til Bjørnstadleet. I den tid vitnet brukte Tofsrud hadde Bjørn Dalfarmen en gang hogd en eller to stokker øst for rådelet, men disse stokkene ble kjørt til Tofsrud. En gang vitnet var på Dalfarmen, hadde Bjørn bedt ham aldri nevne noe om stokkehogsten. Mens vitnet som liten gutt var hos sin mor på Hoel i Vang, gikk hun en gang til Tofsrud og ba Christopher Tofsrud om tillatelse til å hogge en del staur. Hun fikk lov, men betalte for det.
3) Ole Pedersen Skøien i Romedal, 46 år gammel, erklærte at så lenge han mintes tilbake, gikk rådelet slik som de 2 foregående vitner hadde sagt. Hans far, Peder Skøien, hadde en gang bedt Ole Vold i Vang om lov til å ta noe lauv i Voldsskogen. Det fikk han lov til. De kunne ta lauvet ved rådelet, men ikke gå over det, for da var en i Tofsruds skog. Mens vitnet og hans far tok lauv, hogg Bjørn Dalfarmens folk tømmer øst for rådelet. Da sa vitnet og hans far: ‘Hogger dere tømmer her?’ Bjørns folk svarte at de hadde fått lov av Christopher Tofsrud å hogge tømmer til en kverndam, men det skulle betales.
Den 13. juni 1718 ble saken behandlet på ny. Bjørn Dalfarmens vitner ble nå avhørt.
1) Harald Michelsen Røsbakken, 70 år gammel, hadde tjent på Farmen for 39 år siden. Da hogg både Anders Farmen og Bjørn Dalfarmen øst for rådelet. I den tid var det Erich som brukte Tofsrud. En gang vitnet hogg i skogen, kom Erich til ham og sa at han hogg i Tofsruds skog. På spørsmål av Halvor Grimset, erklærte vitnet at han hadde hørt at rådelet skulle begynne ved vintervegen ved Kårsfurua og gå sørover til plassen Bjørnstad, til laftet i låveveggen der. Han visste dog ikke om dette var det rette rådele.
2) Herman Olsen Kjøs, 41 år gammel, hadde tjent på Farmen i 11 år og sluttet der for 11 år siden. Han hadde hogd øst for Stenfjellet, men hadde ikke noe kjennskap til rådelet.
Samme dag ble dommen avsagt. Rådelet skulle etter Jon Tofsruds påstand gå fra Stenskjæret, der det før hadde stått en rådelesten, som nå var borte. Fra Stenskjæret skulle rådelet gå til høyeste fjell og derpå til en sten i vinter-veien, hvor den store Kårsfurua sto. Skogen øst for dette rådelet skulle tilhøre Tofsrud, og vest for rådelet Vang. Rådelet mellom Tofsrud og Romedal skulle gå fra Stenskjæret østover til Bjørnstadleet. Den åvirkede og arresterte ved skulle betales av Juel Dalfarmen. Da Jon Tofsrud hadde hatt store utgifter ved saksanlegget, skulle Juel Dalfarmen betale 19 rd. i saksomkostninger til Jon Tofsrud.
Juel Dalfarmen appellerte dommen til overretten, som behandlet den på åstedet 14. juni 1719. Begge parters vitner var til stede unntatt Christopher Erichsen. Halvor Grimset førte også nå saken for Jon Tofsrud. Jons vitner fastholdt i det vesentligste hva de hadde sagt for underretten, dog i noe svakere form. Således erklærte Ole Olsen Roko, at han nok visste rådelet mellom Tofsrud på den ene side og Dalfarmen, Farmen, Vold og Ilseng på den annen side, men om dette var rådelet mellom Løten og Vang visste til han ikke.
På prokurator Hans Poulsons (Bjørn Dalfarmens sakfører) spørsmål om må utstrekningen av Hornmoen, der begge parter hadde skog, erklærte Ole Roko, at Hornmoen gikk nordover etter elva fra Hornbrua, men hvor langt nordover visste han ikke.
Ole Simensen Bjørnstad, 57 år gammel, fastholdt sin avgitte forklaring for underretten. Med hensyn til den rådelesten, som hadde ligget på Stenskjæret og skulle være borte, så var det hans far som ved uaktsomhet hadde kjørt stenen vekk. Ole Vold og Christopher Tofsrud ba vitnets far kjøre stenen tilbake og det gjorde han. Den ble lagt på sin gamle plass ved en stubbe på Stenskjæret.
Bjørn Dalfarmens vitner fastholdt også sine tidligere forklaringer. Dessuten møtte han med flere vitner, som provet at Vangsgardene hadde åvirket øst for det oppgitte rådele.
Dagen etter, 15. juni, ble foretatt åstedsbefaring. Jon Tofsruds vitner at fant rådelestenen på Stenskjæret, men så ble det stopp. Ingen kunne videre påvise de oppgitte delesteder. Nå ble det ingen annen råd enn at partene ha sluttet forlik. Dette ble gjort. Ved forliket ble bestemt, at rådelet skulle gå er fra et kors hogd i et furutre vestenfor Bjørnstad-gjerdet, i nordøstlig linje over av Stenskjæret til Kårsfurua ved vintervegen. Partene gikk med på, sammen å hogge opp rådelet og sette opp rådelestener. Skogen på vestsiden av rådelet skulle tilhøre Vangsgardene, skogen på østsiden Tofsrud. Juel Dalfarmens saksomkostninger til Jon Tofsrud ble opphevet, men Jon Tofsrud skulle ha erstatning for det som muligens var hogd øst for det her bestemte rådele.
Forliket ble stadfestet av overretten. Ved første øyekast ser forliket ut som et nederlag for Jon Tofsrud. Rådelet kom sikkert til å gå litt lengre øst enn han hadde påstått. Og dog var forliket sikkert heldig. Jon Tofsrud var alene. Motparten var mange. Disse har øyensynlig litt etter litt trengt mer og mer østover. Hadde det fortsatt, kunne mer ha gått tapt. Forliket satte en bom for det. Tas dette i betraktning, var forliket en seier for eieren av Tofsrud.
Ved skjøte 15. juli 1715 solgte Jon Tofsrud halve Tofsrud 21/2 hud, til sin eldste sønn Ole Jonsen for 295 rd.
Jon Olsen var lite med i bygdas styr og stell. Dog nøt han stor anseelse. Han var i flere år kirkeverge. Han må ha vært både dyktig og strevsom, for han arbeidet seg opp til velstand. Dette ser en tydelig i skiftet etter hans kone Marichen Gudmundsdatter, 12. mars 1722. Hans halve del i Tofsrud og garden Lillehov ble taksert til 305 rd. Bruttoformuen beløp seg til vel 540 rd. Etterat gjeld og skifteomkostninger var fratrukket ble det igjen vel 463 rd. til deling mellom ham og hans 2 sønner. Det var således et av bygdas beste bo i den tiden.
Noen år senere giftet Jon Olsen seg igjen og kjøpte garden Kjels-Rustad. Denne garden hadde han i 1732 fått seg overdratt som brukelig pant. Da han så flyttet til Kjels-Rustad, solgte han ved skjøte 27. mars 1738 den siste halve delen i Tofsrud, og eiendommen Bjørnstad for 300 rd. til den før nevnte sønn Ole Jonsen. Jon forbeholdt seg dog føderåd på Bjørnstad i tilfelle odelsløsning på Kjels-Rustad.
Jon Olsens saga på Tofsrud var hermed ute. Han døde i høy alder på Kjels-Rustad 1748.
Matrikkelen av 1723 sier om Tofsrud, at garden ligger i sollia. Jordarten er måtelig god. Garden har kvern, hvor det males til husbruk. Det er skog til ved og gjerdefang. Setra har måtelig havn. På husmannsplassen kan sås 1/2 tønne blandkorn. Utsæden på garden er 1 tønne rug, 4 tønner bygg, 1 tønne blandkorn og 4 tønner havre. Høyavlinga er 49 lass, og besetningen 4 hester, 16 kyr og 16 sauer. Matrikkelkommisjonen foreslo at skylden skulle nedsettes med 6 skinn.
(Løtenboka, bind 1, sidene 31 til 37)
313