Olaf flyttet til Vestre Gausdal før 1900. Han kom sammen med Bull-Aakran for å stå for tømmerdriften i Skåndalen.
Ved folketellingen i 1900 bodde han sammen med broren Otto (1880 - 1923) i øvre Forset. Begge er da oppført som tømmerhuggere.

13. juli 1903 ble det dannet et eget veiselskap av gårdene Nørstevold, Berge og Thallaug for veistrekningen Tjyruverket til Liomsetra. Arbeidet ble satt bort til Olaf Mikkelsen. Han fikk 20 øre pr. meter for strekningen Tjyruverket - Mjødokk. 25 øre pr. meter for strekningen Mjødokk - Vågsgard og 15 øre pr. meter fra Vågsgard til Liomsetra. Veiens bredde var 4 alen, men den siste delen var 3,5 alen. Veien ble ferdig i 1905.16

Olaf var opptatt av kooperativbevegelsen og fagbevegelsen og fikk i 1911 gjennomført regulert arbeidstid for tømmerfløterne i Jøra/Gausa. 17'Andragende fra Olaf Mikkelsen m.fl. om 9 timers arbeidsdag under fløtingen. Innvilget. Arbeidstiden settes til 0800-2000 med 3 timers spisetid. Fløtingen utføres etter regning'. 17

I 1913 ble Olaf valgt inn som sekretær i 'Innkjøpslaget Fram' (Brua Samvirkelag fra 1929) . Var antakelig med på stiftingen i 1913, pga. at han var med på å garantere for banklånet til det nye samvirkelaget.9

Lauv og ris ble ofte brukt som tilleggsfor og i 1915 fikk Olaf løyve til å bryte ris i almenningen.18

I 1918 ønsket Olaf å ta opp pantelån på Storlien, men fikk beskjed om at han ikke kunne få lån når han hadde pådradd seg økonomisk ansvar gjennom kausjonen for kooperativen. Går ut av kooperativen, men melder seg inn igjen etter kort tid.9

Olaf satt i kommunestyret i perioden 1920 til 1925 (i formannskapet 1923-24).9

Febua på Slia var i dårlig forfatning og ble den tatt ned ca 1920 Den ble kjørt med hest opp på Nonstjernhøgda. Derfra til Fatkvolven drog Olaf Mikkelsen tømmeret på skikjelke på skareføre om våren, en strekning på 6 - 7 km18

Olaf var godt kjent med furu, tyri og tjærebrenning. Han brente tjyru noen år inne i Dokkfaret. I 1918 søkte Olaf almenningstyret om å få sette opp et beboelseshus på Dokkvollan. 10-15 bygningstømmer og litt sagtømmer ble innvilget. Men det ble inga bosetting da. 11 år senere, i 1929, søker Olaf om tillatelse til å gå i gang med tjyrubrenning i allmenningen og styret anbefalte dette enstemmig.
Kristian A. Skatrud minnes Olaf Mikkelsen godt. Som guttunge var Kristian på Tjyruverket og var bortover til Olaf mange ganger når han brente tjyru. Olaf hadde hytta si ved Revåa, utpå en bakke på vestsida av Veltbekken der Veltbekken går ned i Revåa. Det var 120-150 meter nedenfor Liumsetervegen. Hytta til Olaf var som et telt, bordvegg (oppreiste bord) innvendig og jord utenpå. Døra var på tverrveggen på nordsida. Senga stod tvers over tverrveggen på sørsida.
På langsida, på østveggen, var et bord spikra inntil senga, og midt på vestveggen stod ovnen inntil en steinmur. Innvendig var hytta 3 meter lang og 2 meter bred, 6 kvm grunnflate.

Rundt 10 meter nedenfor hytta hadde Olaf brenningsplassen sin. Det var en oppmuring av stein hvor tjyrua rant ut i ei renne. Olaf finkløvde tyriveden og tettpakka stikkene i ei stor ystepanne — så hardt at alt satt fast. Så kvelvde han ystepanna på ei jernplate og gjorde opp kolossal varme rundt panna. Da taut tjyrua av veden og rant ned på plata og ut i renna i steinmuren.
Olaf var en snill kar. Han fulgte med Kristian tilbake heilt bort på bakken der de rodde over til Tjyruverket. Olaf kokte inn noe av tjyrua til bek heime hos seg i Storlien.

Olaf var 18skogskar og fløyter og skrev flere viser fra skogen, fjellet og arbeidslivet. Men tjyrubrenning kasta lite av seg. Det var arbeidsomt og Olaf gjorde slutt på livet sitt i bua inne ve Revåa. Anton Lauvålien (1898 – 1981) fant han på senga da han skulle gå til Torkjernlia etter jul i 1932.

Siste vise lå igjen etter ham i bua.
(Delvis avskrift fra Jarle Bye: Vide vidder i vest,1997)

Farvell, farvell de moseklædte tinder
farvell de vidder som jeg krinset har.
Farvell de tjern som ut i favnen blinker,
det er med sorg jeg avskjed fra deg tar.

Jeg elsket deg i storm som i det stille,
jeg elsket deg som trygt ut i din favn.
Det var som den gang jeg var ganske lille,
da moder løftet meg opp til sin barm.

Vel var du hård når vinterstormen raste,
og sneen føyk, som røyk fra hver en tind.
Men i min hytte var jeg vel forvaret,
jeg visste at du atter ble så mild.

I mange år har jeg på fjellet faret,
og tunge tak jeg tok så mang en gang.
Nu er jeg gammel, sykdom har meg tæret,
jeg er lik barnet nu, i moders fang.

0 fikk jeg snart min vandringstav nedlegge,
å gå til hvile nu i denne kvell.
Skal mine barn en krans på båren legge,
av lyng og mose her fra dette fjell.

Siden han tok livet sitt ble Olaf begravd like ved kirkegårdsmuren mot øst i Vestre. Det ble aldri satt opp noen stein på grava. Senere har kirkegården blitt utvidet mot øst og grava til Olaf låg omtrent der sønnene Karl og Ole er begravd.4

Olaf og Sofie kjøpte Storlien av Morten Granlien i nordre Granlien for kr. 1400 i 1907. 19 Skjøte ble tinglyst 10. mai 1907.

Før 1907 bodde de på Haug (Kolobakken/Øvre Forseteie) i Vestre Gausdal.

Etter at Olaf var død, ble det ikke gjennomført skifte.

Sønnen Ole fikk skjøte på Storlien fra søsknene Karl, Martin, Signe og Otto for kr. 3200 den 16. desember 1948.20